Frossen musikk

 

Frossen Musikk

… over en varm Caffé Latte

 

2-Kafe-besok

 

Utenfor kafévinduet siger frostrøyken opp fra Akerselva og snirkler seg innimellom godt innpakkede Osloboere som haster over Vaterlands bru. Radioen bak disken melder om nok en iskald dag i Tigerstaden.   – Da passer det jo bra at jeg fikk tak i denne vinterjakka i dag, da. Han smiler fornøyd og klapper bæreposen han har plassert på stolen ved siden av seg. Utseendemessig skiller han seg ikke ut fra resten av kafégjestene; en ganske stilig, litt gråhåret mann i slutten av 50-årene, muligens noe eldre, men med et litt slitent og trist drag rundt øynene. Jeg traff ham på Fattighuset hvor de deler ut klær denne mandagen. Vi ble stående og småprate ved et av klesstativene. Han hadde sikret seg en Mountain dunjakke med maks en halv sesong i Wyllerløypa bak seg, et par pent brukte Lumberjack vinterstøvler og en godt lest utgave av Jon Michelets ”Jernkorset.” Rundt oss myldret folk på jakt etter vinterbekledning – jakker, gensere, frakker og bukser, sårt tiltrengte plagg mot frosten som har lagt seg over Oslogryta de siste dagene. En jente med kurven full av barneklær betrakter en liten bobledress med pelskrage. Ved speilet står et eldre ektepar og prøver hver sin strikkelue. Det er nesten umulig å ikke tenke på Christian Kroghs ”Kampen for tilværelsen” her inne. Han må ha kjent den samme triste og vemodige følelsen som jeg kjenner nå, da han rigget opp staffeliet en iskald vinterdag i 1889 og foreviget fattigkøen som klemmer seg sammen foran inngangsdøra til bakerforretningen nederst på Karl Johan for å få tak i et gratis brød. Samme år påstår den konservative statsøkonomen Bredo Von Munthe Af Morgenstierne at fattigdommen i Christiania, som da var på ca. 15 prosent, ikke lar seg gjøre å utrydde fordi fattigdom alltid vil være en naturlig tilstand for deler av befolkningen. I dag, over 100 år senere, lever fremdeles mer enn hver tiende Osloboer under fattigdomsgrensen.  

   – Det er matutdeling på fredag, sier damen mens hun pakker ned tingene hans i en nøytral bærepose. På utsiden står fremdeles fattigkøen langt bortover Grønlandsleiret – midt i byen med det store hjertet.

Det eldre paret fra Fattighuset rusler arm-i-arm forbi kafévinduet med hver sin nyervervede strikkelue og en litt sliten trillebag på slep. Et helt ordinært par som forsvinner inn i folkemengden bortover Brugata. Bildet kunne like gjerne ha vært fra stimen nedover Bogstadveien på beste vestkant eller på Aker Brygge; det eldre paret hadde ikke skilt seg nevneverdig ut der heller. Og det er vel kanskje det politikerne lar seg lure av – hverdagsfattigdommen er ikke veldig synlig – akkurat som med min nye venn og kaffegjest.

 

Benjamin-Franklin

 

Historien hans startet for tretti år siden, på midten av 80-tallet. I de eksklusive banklokalene i Riddervoldsgate sitter han og fire kolleger med hver sin penn og signerer lånepapirer for å starte egen bedrift, noe både regjeringen, bankene og næringslivsorganisasjonene oppfordret til – ”nyskaping” var slagordet. Lite visste han vel at denne signaturen skulle medføre et livslangt økonomisk mareritt og helvete.

Under normale omstendigheter ville selvfølgelig bankene ikke ha lånt ut penger på denne måten – uten sikkerhet, uten en skikkelig økonomisk gjennomgang av prosjektet og uten en grundig risikoanalyse. Men tidene var ikke normale. Jappetida hadde skylt innover låneskrankene i alle de gamle, ærverdige bankene og finansinstitusjonene. Blystad-brødrene dukket opp med sine børstraktorer, skreddersydde dresser og stresskofferter og gjorde oppkjøpsraid. Det store forbildet var Gordon Gekko i filmen ”Wall Street”. Mens Oslo Børs gikk Sky High, som det så fint heter, svevde bankene mer eller mindre rundt i en lystgassboble de trodde skulle vare til evig tid. Det ble innvilget lån og kreditter på premisser som bankene og politikerne i dag sikkert helst vil glemme, ofte med svært tvilsom eller ingen sikkerhet, og med en utlånsrente som ikke sjeldent lå på 20-30%.

Da finansbobla sprakk, utløste den et skred av konkurser, permitteringer og oppsigelser. Bankene, som hadde blitt reddet av regjeringen og staten, begynte å inndrive det de betegnet som misligholdte og tvilsomme lån via inkassoselskapene. Under tvangsauksjonene som fulgte i kjølvannet av bankkrisen, ble eiendeler, utstyr, boliger og eiendommer solgt på billigsalg med enorme tap for de som hadde lånt pengene. I det øyeblikket det ble åpnet for konkurs og alle pengekraner ble slått av, kom også andre kreditorer på banen som selvfølgelig ville ha dekket sine krav.

– Du kan jo bare tenke deg hvordan følelse det var å gå i postkassa, som nærmest bugnet av kravbrev hver eneste dag, med nye salær, nye rentepåslag, og nye trusler – det er jo dette inkassoselskapene lever av. Den eneste måten å stoppe det verste hardkjøret på, var å søke om offentlig gjeldsforhandling. Bare i 2014 fikk namsmannen inn i overkant av 6000 søknader om gjeldsordning – mindre enn halvparten ble innvilget. De som oppfyller namsmannens og kreditorenes krav til gjeldsordning, får i grove trekk fem år på å nedbetale gjeld i ordnede og beskyttede former. De som derimot ikke får innvilget gjeldsordning, blir svært ofte sittende fast i en evigvarende økonomisk hengemyr som yngler mer gjeld, motløshet, fattigdom og dyp fortvilelse.

 

Fattigdom-er-verdens-mest

 

  – De som faller utenfor gjeldsordningen har også på mange måter mistet nær sagt alle rettigheter til et anstendig liv, sier han mens vi får servert en ny Caffé Latte-runde. Med avslaget iverksetter namsmannen straks tvangstrekk i lønn hos arbeidsgiver, noe som innebærer at godt og vel 60-70% av brutto lønn kan forsvinne i skattetrekk og tvangstrekk. For mange blir turen til sosialkontoret uunngåelig – et besøk som fort vekk kan bli en stygg nedtur. For selv om det heter seg at økonomisk sosialhjelp er en rettighet som i utgangspunktet gis uten vilkår, så er ikke det helt sant, eller om det nå er sånn at praksisen kan tolkes fra sak til sak, og fra kontor til kontor. Sosialhjelp og bostøtte beregnes ut fra brutto inntekt. Har man en normal bruttolønn, ligger den som regel langt over den økonomiske grensen, noe som medfører avslag på søknaden om økonomisk sosialhjelp. Gjeld anses som selvforskyldt, uansett om den stammer fra en nasjonal bank- og finanskrise, et bananasraid med kredittkortet i beste Luksusfellen-stil, eller som et resultat av tragiske og uforutsette hendelser i livsløpet.

   – Rådet jeg fikk var å flytte fra det som hadde vært hjemmet vårt i mer enn tyve år, finne en rimeligere leilighet og selge alle verdisaker. Han blir stille og titter ut mot Vaterlandsparken hvor dagslyset ikke riktig klarer å bryte gjennom frostdisen som siger nedover mot Barcode. – Og det var da jeg ante at jeg hadde foran meg et liv jeg ikke ville kjenne igjen.

 

Bak-Barcode-gjeldsoffer-fredrik

 

Mange familier gikk i oppløsning da bankene og inkassoselskapene med namsmannen på slep kom for å låse av hus og leiligheter, og for å hente ut det som eventuelt var igjen av verdisaker. De som allikevel klarte å holde sammen og kjempe videre i håp om å kunne få en ny start, nådde definitivt veis ende da namsmannen startet hardkjøret med tvangstrekk, og det samtidig viste seg at alle dører var stengt i det offentlige hjelpeapparatet. Ektefellers eller samboers inntekt ble regnet som husholdningens felleseie. Alt over namsmannens beregninger for boutgifter og livsopphold ble ubønnhørlig trukket – og siden disse beregningene, bl.a. for husleie, ligger langt under hva det reelt koster å bo og leve i Tigerstaden, ble hverdagen stadig vanskeligere å komme gjennom. Til slutt bare smuldrer alt opp – det sosiale livet, deretter familielivet, og til slutt går du mer eller mindre til grunne selv.

   – Du skal ikke grave lenge i gjeldsstatistikken anno 2017 før du støter på de som gikk med i dragsuget under bank- og finanskrisen på 80–tallet – og her finner du meg, og sikkert tusenvis av andre, ler han oppgitt. Samme året han gikk inn i pensjonistenes rekker, og etter å ha vært alvorlig syk de siste par årene, ble han kastet ut av den kommunale leiligheten han hadde bodd de siste 20 årene. Det eneste sosialkontoret bidro med, var å skaffe ham midlertidig tak over hodet, og det ble på et av byens hospitser. Resten måtte han klare selv. Barna hans og noen gamle venner samlet sammen penger til innskudd i en liten ett-roms leilighet som ikke rommet stort mer enn en sovesofa, et par stoler, et kjøkkenbord og det viktigste av klær. Resten av innboet i den gamle leiligheten måtte han gi bort til en veldedig organisasjon for i det hele tatt å få tømt leiligheten. Sosialkontoret avslo søknaden om støtte til flytting og en eventuell lagerplass. Et helt liv forsvant – den eneste trøsten var at det gikk til noen som trengte tingene like sårt som han selv. Da han flyttet inn i den nye og ganske trange leiligheten, hadde han, i en alder av 67, med seg mindre eiendeler enn da han flyttet inn i sin første bolig som 17-åring.

 

Bak-Barcode-Henrik-Ibsen

 

  – Og her sitter jeg, da – som minstepensjonist, og er like livredd for at TVen eller vaskemaskinen skal gå i stykker som for snart tretti år siden, like redd for å måtte gå til venner og familie for å låne penger i slutten måneden. Og selv om jeg nå får en liten bostøtte, rekker pensjonen allikevel knapt nok til husleie, strøm og et stramt livsopphold. Egenandel til spesialistbehandling, som også har blitt skrudd til himmels de siste par årene, kan jeg bare glemme. Det er nesten surrealistisk å tenke på; fra å være en gjeng oppegående og hardtarbeidende gründere, til å bli sett på og behandlet som suspekte kjeltringer – og når dette pågår år, etter år, etter år, er det til slutt det som blir identiteten din. Og det er klart; når alle dører og muligheter for å komme ut av en håpløs situasjon er hermetisk lukket og stengt, og man samtidig har to barn, blir man tvunget til å bli kreativ for å overleve.

Vi har snakket sammen i mer enn tre timer. Historien han har fortalt ligger ikke noe tilbake for Joseph Hellers roman ”Catch-22”. Tusenvis av gjeldsutslåtte opplever å ha nedbetalt på slike lån mesteparten av sitt voksne liv – nedbetalinger som i stor grad bare går til å dekke gamle og nye inkassosalær, renter og gebyrer. Og gjelden bytter stadig vekk eiere. I løpet av disse tretti årene har banklånet til ”Christian” blitt kjøpt opp av fem eller seks inkassoselskaper. Man kan få tilgivelse for det aller meste her i livet, bare ikke om du er gjeldsslave og har falt utenfor rammene for gjeldsordningen – da kan du i realiteten vinke farvel til alle fremtidsdrømmer og en fredfull og rolig pensjonisttilværelse.

 

I denne NRK-dokumentaren kan du se historien om de gullkantede årene som endte i en bank- og finanskrise.