Bak Barcode

 

 

 

De første tidlige solstrålene feier nedover langs Ekebergskrenten og treffer glass, stål, hvit marmor og betong på fasaden av Operakvartalet – bedre kjent som Barcode. I det sterke, gule morgenlyset kan bildet minne litt om en moderne versjon av Kittelsens ”Soria Moria slott” – Oslos nye ikon som signaliserer velstand, fremgang og rikdom – eller som reklamen sier: Et lite stykke New York i Oslo. Dette er stedet for stinne lommebøker og romslige offentlige budsjett; bare beplantningen foran og rundt Barcode-området, med mer enn 600 nye trær, vil i ferdigplantet tilstand ha en prislapp på godt over 25 millioner kroner – omtrent det samme som en av Barcodes eksklusive toppleiligheter med utsikt utover hele fjorden, havnebassenget og resten av Oslogryta koster. Og trenden er stort sett den samme langs hele den nye ”gullrekka” fra Bjørvika til Tjuvholmen. Det er her de aller rikeste klumper seg sammen.

   – Jeg frykter bare de rikeste vil ha råd til å bo i Oslo. Da vil vi ende opp med en helt annen by enn den vi har nå, sa tidligere byrådsleder Stian Berger Røsland (H) i et intervju med TV2 for en tid tilbake.

Og bekymringen til Røsland er i aller høyeste grad reell; i dag ligger snittprisen for en selveierleilighet i Oslo på mellom 50 – 80 000 kroner pr. kvadratmeter. I løpet av de nærmeste årene, eller kanskje bare månedene, vil prisen høyst sannsynlig stige til svimlende 100 000 kroner for den samme kvadratmeteren. Dette betyr at stadig færre vil ha råd til å skaffe sin egeneide bolig. Alternativet blir det private utleiemarkedet, hvor leieprisene stadig skrus oppover i takt med økt innflytting til hovedstadsområdet. Og de som kommer bakerst i kampen for et sted å bo i Oslo, finnes bare noen meter bakenfor Barcode.

 

Fattighuset-slider-anders-heger

 

Nå var det nok neppe alle de som hver eneste uke stiller seg i kø foran Fattighuset på Grønland, Frelsesarmeens slumstasjon på Rodeløkka, og Evangeliesenter-kontakten i Osterhausgate den tidligere byrådslederen først og fremst hadde i tankene under TV2-intervjuet. For omtrent samtidig som Røsland luftet sin bekymring, vedtok bystyret i Oslo å oppjustere husleiene i byens kommunale boliger til markedspris. Resultatet var at de mest sårbare og fattigste innbyggerne fikk en husleieøkning på godt og vel 100%. Bare få måneder senere økte namsfogdens utkastelser fra kommunale boliger i Oslo med 55%. En ny ladning mennesker måtte stille seg i kø på et av byens allerede hardt pressede sosialkontor for å få hjelp til et midlertidig krypinn, som i de aller fleste tilfeller innebar en akuttplass på et eller annet hospits eller Blå Kors Bosenter. Disse akuttplassene blir ofte stoppested for mange i uker og måneder, kvernet sammen; narkomane, alkoholikere, løslatte kriminelle, mennesker med psykiske problemer, og de uten noen av disse problemene, men som av en eller annen grunn har falt utenfor – alle med det til felles at de er helt avhengige av sosialkontorenes velvilje. Og den som har vært innom for eksempel Grünerløkka sosialkontor, vet at å ha en sånn ”følgesvenn” i nødens stund, kan være en svært tvilsom opplevelse.

 

Bak-Barcod-Jens-og-fattigfolkett

 

Et av de mer spektakulære politiske innspillene i fattigdomsdebatten kom i 2005. Oslos fattige hadde samlet seg og rigget opp teltleir utenfor de rødgrønnes Soria Moria-forhandlinger med krav om konkrete tiltak for å bekjempe fattigdommen i Norge. Om det nå var sånn at Jens og Kristin & Co ble revet med da de hver dag nærmest måtte gå spissrotgang mellom slitne telt, slitne mennesker og like slitne soveposer, er vanskelig å si. Men uansett; da Soria Moria-erklæringens mange håndfaste målsettinger ble lest opp, var punktet om å avskaffe fattigdommen i Norge innen 2009, det som vakte mest oppsikt. ”Jeg vil legge meg i teltleir utenfor Stortinget om fire år, dersom fattigdommen i Norge ikke er utryddet”, hevdet påtroppende miljøvernminister Helen Bjørnøy. Fattigfolket jublet, pakket ned telt, primus og soveposer, og reiste hjem. Det gjorde de rødgrønne politikerne også – bl.a. for å ta seg av pengesekken i et av verdens rikeste land, og for å bygge barnehager.

”Nå sa je noe je itte skulle ha tenkt,” skrev Alf Prøysen for mange år siden. Og det var vel kanskje akkurat det Jens og Kristin & Co også tenkte – at de skulle ha holdt kjeft om dette med å avskaffe av fattigdommen i Norge. Så istedenfor å brette opp ermene og stå ved løftet de hadde gitt de svakeste og mest sårbare i samfunnet, startet de å tåkelegge hele fattigløftet ved å trekke inn høyresidens ønske om å avskaffe formueskatten, Stein Erik Hagens trillebårlass med penger, og ordspill om ”fattigdom” eller ”fattigdommen”. Bunnivået ble vel nådd da Bjarne Håkon Hanssen i 2008 måtte innrømme at regjeringens store satsing mot fattigdom var langt unna målet, hvor han nærmest brukte som begrunnelse at det var vanskelig å få sosialklienter ”opp om morran”. Som om fattigdommen i Norge = sosialklienter. Hvordan i all verden tenkte de å avskaffe fattigdommen når de ikke en gang vet hvem de fattige er, hvor de befinner seg, og hvordan det har seg at de har blitt fattige?

 

3-Bak-Barcode-Erna-solberg

 

Allerede i 1868 foretok Eilert Sundt en slags levekårsundersøkelse i Christiania, hvor han relativt nedslått skriver: “Er det maaske en regel og lov, at jo tættere befolkningen trænger sig sammen, desto flere skal det være, som gaa tilgrunde i vrimmelen og synke i forarmelse?” I 1889 mente den konservative statsøkonomen Bredo Von Munthe Af Morgenstierne at fattigdommen i Christiania, som da var på ca. 15 prosent, ikke lar seg gjøre å utrydde fordi fattigdom alltid vil være en naturlig tilstand for deler av befolkningen. Og med det ebbet fattigdomsdebatten sakte ut, til den langt på vei forsvant helt på slutten av 1940-tallet, også som statistisk materiale. Under Gerhardsens velferdsløft etter krigen var ”fattigdom” nærmest et ikke-ord, og så å si totalt fraværende i den politiske debatten.

Vår egen hjemmelige fattigdom har aldri vært noe politisk vinnersak. Politikerne kommer som regel på banen når temaet blir førstesidestoff, som for eksempel da Erna, med et fulltallig pressekorps på slep, i 2013 besøkte de utslåtte på Fyrlyset med løfte om to milliarder kroner mer til rusomsorgen i neste stortingsperiode. En raus og fin gest av den påtroppende statsministeren, som samtidig får gitt et bilde av den nye regjeringens sosiale profil. Men allerede året etter opplevde mange av de frivillige hjelpeorganisasjonene i Oslo, bl.a. Fyrlyset og Fattighuset, å få kraftige kutt i sine tildelinger.

 

Men-utenfor

Frossen musikk over en varm Caffé Latte

På slutten av 80-tallet ble det nystartede firmaet “Christian” og fire andre venner drev tatt av bank- og finanskrisen. Som tusenvis av andre, søkte han namsmannen om gjeldsordning, men fikk avslag, og forsvant inn i et liv som gjeldsutslått.

Les “Frossen musikk over en varm Caffé Latte” her

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *