5-Banner-FB-BYliv-sammenslått-

Nobels Fredssenter

Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen kunne fredag formiddag meddele at Nobels fredspris for 2018 går til Mukwege og Murad. Duoen deler prisen for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter.

– Begge prisvinnerne har gjort en avgjørende innsats for å rette oppmerksomhet mot og bekjempe krigsforbrytelser, sa Reiss-Andersen da hun kunngjorde vinnerne.

24 år gamle Nadia Murad Basee Taha er en jesidisk menneskerettighetsaktivist. Hun ble kidnappet av Den islamske staten i august 2014, og klarte å rømme i november samme år, etter å ha blitt misbrukt seksuelt.

Siden september 2016 har hun vært FNs første goodwillambassadør for overlevende av menneskehandel.

Mukwege leder Panzi Hospital, et sykehus i Øst-Kongo som har spesialisert seg på å ta imot og behandle kvinner som er utsatt for seksualisert vold.

VårtOslos nyhetsbrev gir deg de viktigste og mest interessante nyhetene fra ditt nærområde, direkte til din innboks

Spennende om norsk fotografi

I “Norges fotoalbum 1970-1979” tas leseren med på en tidsreise gjennom 1970-tallet med ikoniske bilder fra berømte begivenheter så vel som nostalgiske tilbakeblikk på nordmenns hverdagsliv. Her er muntre blinkskudd og stolte sportsøyeblikk, de dramatiske reportasjefotografiene, bildene som kledde av makten, unike tidsbilder fra nordmenns dagligliv, vakre naturfotografier og tilbakeblikk på en tid uten røykelov, mobiltelefon og sosiale medier. Eva Bratholm har skrevet en innledning om 70-årene med oljeutvinning og abortkamp, og følgende aktører har skrevet om betydingsfulle bilder innenfor sine fagfelt, gjennom hele serien. Knut Olav Åmås, Hege Ulstein, Terje Svabø, Hege Duckert, Karianne Bjellås Gilje, Einar Lie, Atle Nielsen og Ken Opprann. “Norges fotoalbum” er en ny serie med praktfulle fotogavebøker. I en samling på tolv bind, vil bøkene ta for seg hvert sitt tiår av norsk historie, fortalt gjennom kameralinsene til Norges fremste fotografer og med tekster fra noen av våre dyktigste historikere.

1100 jenter ble internert, fratatt statsborgerskapet og deportert

Skampletten Hovedøya

Trudes hemmelighet og Hovedøya

– Aldri fortell fatter’n og mutter’n at vi har vært her, Terje – Ikke til noen… Kors på halsen? Trude greip tak i armen min og stirra meg rett inn i øya. 
Jeg pleide å bli med Trude og besøke tante Guri som bodde i Dælenenggata. Når jeg lukker øya og tenker på tante Guri, tanta til Trude altså, så klikker disse to bildene opp i erindringen min: I det ene bildet er hun en vakker og flott, men litt sky dame – i det andre; en vettskremt, skamklipt jentunge på knappe seksten år. Og det er alltid det siste bildet som vinner – det er det som bruker lengst tid på å fade bort. – Lov meg det, Terje, gjentok Trude alvorlig. – ja jøss… men hvorfor skal ingen vite det? Det skulle hun kanskje fortelle siden en gang sa hun.
Og det gjorde hun noen år seinere. – Blir’ru med en tur til Hovedøya – bare vi to, spurte hun en varm og fin sommerdag. Vi ble sittende en stund på Vippetangen og titte utover mot den sommergrønne øya – det var nesten som om hun samla mot for å ta den korte turen over fjorden.
Og det var akkurat det hun gjorde – hun samla mot, og det motet sprakk bare noen hundre meter inne på øya. Vi snudde og gikk tilbake til brygga og satt oss på svaberget. – Hun var ikke stort eldre enn meg, sa Trude, og kasta en stein så den spratt bortover vannflata. – Hun?… Hvem er det du snakker om?, spurte jeg.
Det var tante Guri hun snakka om. Hun hadde bare vært litt over seksten år da hun hadde blitt deportert til Hovedøya – som en av de forhatte “tyskertøsene” som naboer og mobben hadde kasta seg over i disse aller første fredsdagene i -45 og skamklipt mens hun måtte gå spissrotgang gjennom en hylende menneskemengde som fritt kunne få slå og spytte på en forsvarsløs sekstenåring. En utrolig vakker jente som hadde kommet seg helskinna gjennom krigen, helt til hun hadde havna midt i en skuddveksling i sentrum en av de siste månedene av krigen – det var da denne unge tyske soldaten hadde tatt vare på henne og fulgt henne hjem. De møtte hverandre litt i “hemmelighet”, men var blitt oppdaga av et par av nabogutta som hadde vært interessert i Guri – det var de som hadde sladra om “tyskertøsa” rundt i nabolaget – og det var de som hadde ledet an når mobben dro henne ut på gata og skamklipte henne. Og så ble hun deportert ut til Hovedøya sammen med 1100 andre jenter og minst 16 barn – uten lov og dom. Det er all grunn til å tro at tante Guri var en av de jentene som ble tvangssterilisert – fremdeles uten lov og dom. Hun ble utstøtt av familien – bortsett fra Trude, som fremdeles er like vakker innvendig som utvendig.

(Foto: Ukjent/Oslo Museum)

Trollvann – pust ut og inn og ta en time fri... eller tre!

På en fin høstdag er det ikke vanskelig i det hele tatt – ta buss nr. 56 fra Storokrysset til Trollveikrysset. Derfra bruker du ca. 10 minutter i behagelig tempo opp til Trollvann. Ta en kaffekopp og en vaffelplate på Trollvannshytta før du tar turen innover i marka, kanskje til Linnerudkollen, ned til Stig og Årvoll, hvor det går buss til sentrum hvert 15. minutt, eller ned til Frysja og Norsk Teknisk museum. De aller fleste tar bilen opp og bare tar seg en time eller tre og bare rusler rundt vannet i fred og ro. Lillomarkas venner arrangerer også tilrettelagte turer med stopp på de mange kulturminnene Grefsenåsen har å by på.

Fotos: Børjesson & Kleveland

Lefsebakst på Norsk Folkemuseum

I eldhuset fra Numedal bakes det lefser hver dag i skoleferien, på hele julemarkedet og hver helg ellers i året. Her kan du kjøpe museets populære hardangerlefse, stekt på jerntakke mens du ser på.

Videoproduksjon: Citysight.no Regi/Foto Terje Børjesson

Ny bok om livet på Grünerløkka

Bakgårdsnotater fra Grønnløkka

Til Fabrikkjentene, Trude og alle de andre tøffe jenten

 

Av en eller annen merkelig grunn blir jeg alltid stående en stund og titte på disse fabrikkjentene på Beierbrua – nei, forresten, det er ikke av “en eller annen grunn”; det er Trude som alltid dukker opp i hue mitt når jeg titter på disse fire jentene som står der – stolte, stae, med et snev av vakker ramp, og samtidig sårbare. 
Av alle i venneflokken var det Trude som hadde det absolutt tøffest. – Nå håller’u kjeft, og går og legger’rei. Trude var den eneste Lenart, fatter’n hennes, aldri turte å mukke med når han kom dritings hjem fra Gamle Grüner eller Cordial og herja med mora. Trude skreik aldri – hun hadde bare denne innbitte fastheten i stemmen, blikket og kroppsspråket, faktisk helt fra hun var liten, hvor du ikke tvilte et eneste sekund på at grensa var nådd. 
– Få påre’i skoa og bli med på Cordial, Terje! Det var en litt sen fredag ettermiddag hun sto utafor døra med armene i kors og det der blikket det ikke gikk an å ta feil av – hun var fly forbanna. – Cordial? Peip jeg, for vi var langt i fra gamle nok til å begynne å vanke der. 
Utkaster’n åpna munnen, men Trude bare reiv ham av før han fikk sagt noe. – Skal bare snakke med fatter’n. Så bar det opp trappene og bort til bordet hvor Lenart satt med en gjeng dårlige kompiser. – Lommeboka! Lenart så ut som en brent lefse i trynet da han oppdaga at det var Trude. – Lommeboka! gjentok hun med armene i kors og det der blikket. I forfjamselsen tok Lenart opp lommeboka – Trude greip den, snudde på hælen og durte ned trappene, mens hele forsamlingen satt måpende igjen. Det viste seg at Lenart hadde fordufta ut tidligere på ettermiddagen med alt som fantes av penger i huset. 
Mora hadde for lengst resignert, som så mange av mødrene oppover her gjorde på den tida. Da ble det Trude som måtte ordne opp – og det gjorde hun… for oss alle.
Det er det jeg alltid står og tenker på når jeg lener meg inntil rekkverket her på Beierbrua – på fabrikkjentene, Trude og alle de andre tøffe jentene.

(Foto fra Tommy Amundsens Grünerløkka-arkiv – Skulpturen er laget av Ellen Jacobsen)

Fotografi er en sang for øye....

… Skrev Tom Waits. Og det var kanskje noe i den retningen fotograf Herman Neupert tenkte da han rigget opp kameraet på Abelhaugen en vakker sommerdag i 1910 og foreviget Frida Andersen og datteren hennes med Nationaltheatret og Universitetet i bakgrunnen. Uansett, bildet er vakkert både motivmessig og fototeknisk. Hermann Christian Neupert  (født 28. juni 1875 i New York, død 6. januar 1941) var en amerikanskfødt norsk fotograf. Han virket i Norge fra cirka 1909; fra begynnelsen av og frem til rundt 1932 i Oslo, og fra 1920 til 1930 i Drøbak. Neupers var ugift. Neupert var sønn av Holo Villers Neupert og Jenni Jonsson. Han begynte i farens papirforretning i 1891. I begynnelsen av 1900-årene begynte han å fotografere landskapsbilder, men hadde ikke atelier, bare mørkerom i sin leilighet i Cort Adelers gate 32 i Oslo.

Han fotograferte for Norges Statsbaner, men leverte også bilder til Mittet & Co.. Neupert var svoger av Ingebrigt Mittet, som brukte dem til sin prospektkortproduksjon. De overtok – sannsynligvis i 1930-årene – hele hans negativsamling. Bortsett fra ca. 200 negativer som firmaet beholdt, ga de senere hele samlingen til Riksantikvaren, som deretter overlot endel til Norsk Teknisk Museum og endel til Norsk Folkemuseum.

 

Foto: Herman Neupert/Oslo Bymuseum

En skammelig avgjørelse

Riksantikvaren var pådriver for å rive Skansen og Rondo

Theatercaféen

Theatercaféen står på The New York Times liste over verdens ti mest berømte caféer i denne sjanger. Caféen som er en del av Hotel Continental ble opprinnelig bygget og eid av Foss Bryggeri. I 1909 overtok Caroline og Christian Boman Hansen leieavtalen, og etter tre års drift kjøpte de Hotel Continental av bryggeriet. Elisabeth C. Brochmann er fjerde generasjons eier av Theatercaféen. Hun overtok etter sin mor Ellen Brochmann i 1985.

Theatercaféen ble «modernisert» i 1949, og mye av det gamle særpreget ble borte. I 1971 ble Theatercaféen tilbakeført til original, opprinnelig jugendstil, under ledelse av arkitekt Hans-Gabriel Finne. Deler av originalinventaret var intakt, og gjennom studier av eldre fotografier ble det mulig å bringe Theatercaféen tilbake til sin opprinnelige form. Inspirasjonen ble…. Les mer

Inger Munch og kameraet

SØSTERA TIL EDVARD

Hun var lillesøstera til Edvard Munch, Inger Munch, og var så betatt av Akerselva at hun vandre ælvelangs og dokumenterte den fra os til os, som hun også kalte boka som ble utgitt i 1934. Hun skrev i boka: “Da min bror tilbragte sine tidligste ungdomsår i Fossveien 7, er en del av hans første malerier fra utsikten og omegn der tatt med.”
Dette bildet tok hun fra Nedre Foss med “Gården i Ælva” i bakgrunnen. Edvard Munch skrev når han fikk et eksemplar av boka: “Kjære Inger -Tak for Akerselven. Den ser jo udmærket pen ut Gratulerer med den og med succesen.”

(Foto: Inger Munch, Nedre Foss/Oslo Museum)

Mimre deg tilbake til søttitallet på Oslo Museum

OM UTSTILLINGEN:

Vil du bli med tilbake til 1970-tallet? Bymuseet spoler tiden tilbake og gir deg glimt fra tiåret som var preget av EF-strid, kvinnekamp og miljøvern.

Visste du at afghanerpelsen var et av tidens mest trendy plagg blant frikene, eller at pizzaen gjorde sitt inntog på 70-tallet?

1970-tallet har satt spor i historien utover pizza og moteplagg. Hadde vi hatt de rettighetene som vi i dag tar for gitt, uten 1970-tallets opprør?

Hva tenker du når du hører 1970-tallet? Er det slengbukser, oransje og brunt? Musikk, ungdomsopprør og demonstrasjoner? Eller kanskje bedre råd, farge-tv og de første charter-reisene?

Utstillingen gir deg en bit av moten, interiøret, maten og følelsen av søttitallet.

Les mer her

Tramteatret på Teatermuseet

Teatermuseet feirer gjengen bak «Deep Sea Thriller», «Pelle Parafins Bøljeband», «Det enkleste er pistol» og «Back to the 80’s» med en utstilling om Tramteatrets vei til suksess. Den radikale teatergruppa som ble etablert i 1976 leverte forestillinger og plater år etter år og folk strømmet til forestillingene. I utstillingen får du servert historien om 1970-tallets fremste frie teatergruppe. Kostymer og gjenstander som ble brukt i oppsetningene som trakk fulle hus er å se på Teatermuseet.

Les mer her

Damstredet

Bare en kort, ti minutters rusletur fra Stortorget, forbi regjeringskvartalet og inn i Fredensborgveien, så står du ved den smale steintrappa som slynger seg opp mot Damstredet. På avstand ser Bergfjerdingen, som stedet opprinnelig het….

Les mer her

Foto: Terje Børjesson

Rådhuset i Oslo

Fra folkeliv til motstandskamp

Er du i sentrum og trenger en liten pause – ta turen innom Rådhussalen og opplev byens og landets historie på veggene. Henrik Sørensen viser folket i arbeid og fest, Alf Rolfsen tar for seg norsk motstandskamp under krigen. Reidar Aulie utforsker arbeiderbevegelsens historie og Karl Høgberg hyller skipsfarten.Under galleriet på østveggen har Rolfsen malt ”Okkupasjonsfresken”, en hyllest til det norske folks motstand mot nazismen. Freskoserien forteller om hvordan tyskerne okkuperte landet og jevnet den gamle norske kulturen med jorda.Rådhuset er åpen for publikum fra kl. 9.00 til 16.00 alle dager.

Langaardsløkken på Briskeby

For den som ikke er helt lommekjent, ligger Langaardsløkken på skrå over gaten for Briskeby brannstasjon i Industrigata – i nærområdet går den også under navnet: Youngs hage. Løkken finnes markert på kart så langt tilbake som 1777.… Les mer

En gang et snobbespill

Kjeglespillet kom til Norden i middelalderen med munker. På 1700- og 1800-tallet ble det en svært populær selskapslek, hovedsakelig i overklassen, som på slutten av 1800-tallet ofte bygde sine egne innebygde kjeglebane... Les mer

50 år siden 68erne

VI SKULLE HA FINNI OSS SJÆL I 68

Ikke før hadde foreldra våre slitt seg ut av trangboddheten på Grünerløkka, Sagene og Torshov og kommet seg inn i en 4-roms på Stovner eller Romsås med brusmaskin, Ford Escort på avbetaling, hytte på Hadeland og fullt kjøleskap, så dukka vi opp på gutterommet som troll av eske en morra med langt hår, Che Guevara på veggen og Sgt. Pepper på platespiller’n… og vi var dritlei – dritlei av ikke å bli sett og hørt, dritlei av ikke å bli forstått – faen, vi forsto oss jo knapt nok sjøl en gang – men uansett; vi var dritlei. 
Vi skulle ha krabba opp på barrikadene og beinflydd sammen med Tron Øgrim nedover Løvebakken med et par illsinte klassepurk i hæla, og kasta stein – ja, vi skulle ha kasta stein mot Den amerikanske ambassaden i harmdirrende protest mot B-52enes teppebombing av Vietnam, solgt Klassekampen på Olaf Ryes plass stæsja opp med palestinaskjerf, flippskjegg og en alvorlig mine, og pælma råtne egg på Carl I. Hagen 1. mai i Birkelunden – alt det der skulle vi ha gjort. 
Og innimellom skulle vi ha vanka på Nisseberget i Slottsparken og sitti med beina i kors mellom et par hippie-berter og røyka rev og bare glist med Hendrix og Hey Joe i hue – og sprada rundt i fargesprakende klær og stinka røkelse mens vi mediterte og dreiv med yoga. Faen heller, vi skulle ha finni oss sjæl i 68 – det var det vi skulle ha gjort.

Foto: Arild Hordnes, NTB Scanpix

Et eventyr i Vigelandsparken

vigeland-turister

Ta med deg kamera eller hva som helst du kan ta bilder med, og sett kursen mot Vigelandsparken første og beste solskinnsdag og meng deg med de tusenvis av turister som besøker anlegget hver dag i turistsesongen. Opprinnelig fikk parken navnet: Tørtberganlegget, men så var det heldigvis noen som tok til vettet. Vigelandsparken er og rommer utrolige 214 skulpturer, og alle er modellert av Gustav Vigeland selv. Parken er forøvrig opparbeidet etter hans egne tegninger. Parken ble vedtatt fredet i 2009. Håper du får tatt masse fine bilder neste gang du besøker Vigelandsparken.

Foto: Terje Børjesson

Sverre Heiberg i Akersgata

Det er 16. desember 1947. Den aldrende dikterhøvdingen Knut Hamsund har blitt ført inn i Sand herredsrett i Grimstad. Helt siden fredsdagene har han sittet i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm, og vært gjennom en langvarig mentalundersøkelse på Vinderen psykiatriske sykehus, hvor professor Gabriel Langfeldt har konkludert med diagnosen: ”varig svekkede sjelsevner”. Og nå sitter han altså her; i det mørke rettslokalet, bare opplyst av en parafinlampe og det svake desemberlyset som siver inn gjennom viduene.      I salen sitter også Dagblad-fotografen, Sverre Heiberg. Det er en krevende jobb under de rådende lysforholdene, men det han har med seg ut av mørkerommet i Akersgata, er et ikonisk fotografi som står seg den dag i dag.Sverre Heiberg var sjefsfotograf i Dagbladet, hvor han arbeidet fra 1934 til 1988. Han dokumenterte det norske folkets glede og de tyske soldatenes engstelse under frigjøringsdagene, paradene med frigitte fanger og hjemmefronten, deriblant også bildene av kronprins Olavs hjemkomst. Heiberg dekket også rettssaken mot forfatteren Agnar Mykle. Hans bilde av presseoppbudet var et forvarsel om pressens interesse for rettssaker. 

Heibergs bildesamling fra 1934-88 ble overrakt Oslo Bymuseum.

Kristianiabohemen på Grand Café

Med litt fantasi kunne dette ha vært et snapshot tatt en tidlig ettermiddag på Grand Café i 1880-årene. Kelneren er i farta med et brett med drikkevarer, Henrik Ibsen på vei inn døra, Christian Krohg sitter i samtale med Edvard Munch, mens to offiserer bivåner det hele fra vindusbordet.Per Krohgs berømte bilde ”Kristianiabohemen” i Grand Café ble malt i 1928. Maleriet viser Grand Cafés interiør og noen av våre mest kjente kunstnere, som Krogh også vokste opp med – han var jo sønn av Oda og Christian Krohg.Bildet ble malt i Johanneskirken, som skulle rives. Nå er det lite trolig at alle disse celebritetene som sees på bilde var til stede samtidig, men det er en morsom tanke.Bildet er selvfølgelig bevart, og henger fremdeles innerst i Grand Café.

2-Stripe-Asfaltepistler

1100 jernroser skal settes opp ved Domkirken

Nytt-jernrosebilde

I dagene som fulgte etter terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet var plassen utenfor Oslo Domkirke full av roser. Etter dette startet smed Tobbe Malm og kollega Tone Mørk Karlsrud et prosjekt hvor de samlet roser fra smeder i hele verden. Resultatet ble 1100 jernroser som de har planlagt skal bli et minnemonument som aldri visner. I et og et halvt år har smedene fra Bærum Verk forsøkt å få et svar fra Oslo kommune om hvor de kan plassere dette minnesmerke.

Tirsdag ble Malm, Oslo Domkirke og Oslo kommune enige om at minnesmerket skal settes opp på plenen utenfor Domkirken.

Les mer om Jernrosen her

Kari-Svendsen

Rockeopprøret i Oslo i 1956

Filmen ”Rock Around the Clock” hadde première på Sentrum kino 20. september 1956. Det var en heller dårlig film, men den bragte med seg et budskap som gikk på tvers av det etablerte. Da filmen ble slaktet av kritikerne, som hadde sett den før premieren, møtte en stor mengde ungdommer opp foran Sentrum kino. Det er vel ingen som vet helt hvorfor det blusset opp, for svært hadde ikke sett filmen, men plutselig hadde politiet miste kontrollen over folkemengden som spredte seg til Studenterlunden, Ankertorget og Grønlands torg. En journalist fikk tak i en av ungdommene og spurte om han hadde sett filmen – svaret han fikk var:  «Nei’a. Det er’ke nødvendig det!». Det tok noen dager før politiet fikk kontroll over Oslo igjen.

(Foto: NTB/Scanpix)
7-Citysight.-annonse
De-blå-skiltene

Historie i kortform

Du finner dem over hele byen; de blå skiltene, som i kortform forteller en liten historie om hendelser, personer eller bygninger, som for eksempel den du ser på bildet over – Heimdalsgata 26, bedre kjent som ”Nr. 13”. Rudolf Nilsen skrev dette diktet som en harmdirrende protest mot de elendige bo- og livsvilkår som rådet i byen. Samtidig inneholder diktet lun humor i skildringen av enkelte av gårdens beboere, som denne strofen om Smukke Olga: ”Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp. Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp. Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp”.

I ”Nr.13” bodde det 402 personer i gårdens 105 ettroms leiligheter. Bygningen lå midt i kjernen av byens fattigstrøk, omkranset av ”Gråbeingårdene”, som Oskar Braaten skildrer i boka ”Ulvehiet”. Mange av beboerne her bukket under for fattigdommen, noen havnet på ”Asylet”, litt lenger ned på Grønland – men den historien tilhører et annet blått skilt.

 

Rudolf Nilsen har fått sitt eget skilt på veggen i Orknøygata 6

Avdukingsbilde 2

Foto: Terje Børjesson

Avduking 5. oktober

Det var her han kom til verden, i Orknøygata 6 på Vålerenga, noe som sikkert var med på å farge innholdet i «Gategutt», som kanskje er et av de mest kjente diktene hans. Nå har han altså endelig fått sitt eget blå skilt på veggen der det skjedde.

Skiltet ble avduket torsdag 5. oktober av Ole Rikard Høysæter fra Oslo Byes Vel og Ingrid Ovedie Volden, som er styreleder i Orknøygata 6. Skuespiller Marit Synnøve Berg leste dikt, og  Jon Arne Corell fortalte om livet i gården og fremførte noen av Rudolf Nilsens dikt i viseform.

Knut-Hamsund

Fengslende design på Kampen

4-Fengslende-design-illustrasjon

Om du er på jakt etter gaver med litt spesielt preg, er Fengslende Design, utsalget for fengslene i Oslo, stedet å besøke. Butikken finner du i Sons gate 2 (inngang Bøgata) på Kampen. Om du nå tror at vareutvalget for det meste består av skamler, trebord og gyngehester, tar du helt feil. Fengslende Design, står det på merkelappene, og det passer bra i dobbel forstand; her finner du alt fra morsomme stoffdukker, selvfølgelig kledd i fangedrakter, designprodukter i tekstil, lær og glass, og massevis av annet spennende som egner seg både til gaver og til eget bruk.

Her kan du se noen av produktene

https://www.facebook.com/Bredtveit/

Det var en gang en hage i Stortingsgata

3-kristian-kalmer-rode-molle

Illustrasjon: Radering av Kristian Kalmer ca. 1932

Røde Mølle og Tivoli

En høstkveld på midten av 1930-tallet gjorde Kristian Kalmer denne raderingen av gamle Chat Noir, Tivolihaven og restaurant Røde Mølle, som lå på tomten vis-a-vis Hotell Continental og Nationaltheatret med inngang fra Stortingsgata. Christiania Tivoli var et underholdningsstrøk som ble opprettet i 1877 i bydelen Pipervika. I sine glansdager var Tivoli det mest populære forlystelsesstedet i Kristiania. Den 20 mål store tomta ble bygget og driftet etter modell av forlystelsesstedet Tivoli i København, men i forhold til København Tivolis 80 mål store tomt var Christiania Tivoli relativt lite. På området fantes det blant annet restauranter, dansesteder og teaterscener. Et av stedene var Røde Mølle som ble etablert 1920 og nedlagt 1935.

Stedet ble drevet som en danserestaurant, etablert av restauratør Sigurd Paulsen. Navnet kom av husets dekorative røde mølle over inngangspartiet, inspirert av den franske Moulin Rouge. Stedet hadde en spisesal arrangert rundt et sentrert dansegulv, og ett orkester i hver ende av salen.

Tove-Nilsen
Skoskredder

Skokunst

I et av de gamle verneverdige trehusene i idylliske Akersveien, et par trappetrinn ned fra gateplanet, sitter Jan Petter Myhre blant trelester, verktøy, lær og vokset tråd. Han er Norges eneste skoskredder, en blanding av gammel handtverkstradisjon, skokunst og anatomi. Det tar tid å lage et par håndsydde sko – bortimot 40 effektive arbeidstimer, noen ganger mer enn det også. Det begynner med et personlig møte med kunden, hvor Jan Petter danner seg et bilde av ønsker og behov, og ikke minst; et bilde av føttenes anatomi – vristen, tåneglenes høyde og hælens kurve. Det skal være en god kobling mellom form, funksjon og skoens materiale.

Oslomarka

20 minutter til vakre naturopplevelser

Du skal ikke reise langt ut av Oslogryta for å få vakre naturopplevelser. 20 minutter med bil – bussturen tar kanskje litt lenger tid, så er du ved Trollvann, hvor det er anlagt fine turveier til Linderudkollen og ned til Lofthus, Stig og Årvoll – en rusletur på bare et par kilometer. Eller du kan legge turen ned mot Grefsen, Kjelsås, Frysja og Brekkedammen. Herfra går det vakre turveier langs munningen av Akerselva opp mot Maridalsvannet, eller du kan følge elva nedover mot sentrum.
På Oslo kommunes nettsider kan du finne en fin beskrivelse av turen langs Akerselva, fra Maridalsvannet til Grønland.

Botanisk-hage-still-til-web

Foto: Terje Børjesson

Det er ikke langt fra Jernbanetorget til Botanisk hage på Tøyen – 15-20 minutter i pent og rolig rusletempo, inn porten ved Gråbeingårdene i Jens Bjelkes gate, og så står jeg i enden av den gamle trealléen som fører opp mot hovedgården. 150 mål sjelefred, og mer enn 45 000 planter, så og si midt i Oslo sentrum. Tøyen hovedgård, som ligger midt i hagen, ble bygget som et klostergods i middelalderen. I 1640 kjøpte like godt Jens Bjelke hele Tøyen, som da ble en adelig setegård. Det var først i 1812 at kong Frederik VI ga eiendommen og gården til Universitetet i Christiania. Og takket være kongen av Danmark og Norge, kan jeg rusle rundt på gangveiene og kjenne tusenvis av forskjellige lukter, sette meg på en krakk under bladverk som begynner å få høstens farger, eller ta en kaffe på Handwerk Botaniske – museumskafeen.

Kristian Kalmers Oslo

Utsikt fra Tromsøgata på Rodeløkka

Utsikt-fra-Tromsøgata-16-9

Byen som forsvant fikk liv i Tromsøgata

Han gikk nok ikke ut uten skisseblokk og blyant, Kristian Kalmer, og han må ha gått ut adskillige skopar der han trålet Kristiania og senere Oslo på jakt etter motiver. Men det var når han kom hjem og satt seg på loftet i Tromsøgata på Rodeløkka motivene fikk liv på kobberplater som ble til trykk, penselstrøk på lerret med oljefarger som ble til de vakreste malerier og lette strøk med kullstift og blyant på papir. Arbeidene hans ble solgt til privatpersoner, offentlige institusjoner og kunsthandlere. Oslo Museum har en rekke arbeider i sine arkiver.
Konservator Terje Tonne har uttalt at “Kalmer har gjort en formidabel kunstnerisk jobb i å dokumentere et Kristiania og Oslo som nå er borte.”

 
Hans-Aleksander-Hansen-HEADING-1

Som 24-åring var Hans Aleksander Hansen kvalifisert for Opstad tvangsarbeidshus på Jæren, det siste stoppested for de mest forherdede. På Opstad hadde fengselsvesenet siden 1915 forsøkt å helbrede alkoholisme med kroppsarbeid og disiplin. Der var forbud mot tobakk og aviser, brev ble sensurert, og før 1940 ble de innsatte låst inne i båser bak stålgitter om natten. Arbeidsnekt ble straffet med mørkecelle. Han ble etter hvert satt til å passe sauene og fikk tid til å skrive. Resultatet ble viser om fangefolket, kastrater, tatere, evneveike, anleggsslusker fra jernbane- og kraftverkanlegg, sjøfolk og krigsseilere, de virkelige filleproletarer. Mellom dommene forsøkte han å livnære seg som gatesanger og forfatter av avisstubber. Alf Prøysen så kvalitet i det Hansen skrev og brukte noen av visene.

Etter bokdebuten ble Hans Aleksander Hansen landskjent som forfatter og foredragsholder. Men alkoholismen kjempet han mot hele livet, i tillegg til angst og et ødelagt selvbilde. Takket være et lykkelig samboerskap fikk han en tørrlagt, men fruktbar arbeidsperiode det siste tiåret han levde.